Lungevennlig liv

Denne siden vil bli delt inn i undertema. Informasjonen her vil komme til etterhvert og når nye ting dukker opp, så denne siden vil være i evig forandring. 

Livsstilsendringer??? Hvem? Jeg????

Å få en potensielt dødelig sykdom i fanget kan ta motet fra de fleste. Diagnosen kommer som et sjokk både på den det gjelder og de som er rundt, og det er lett å gå seg fast i negative tanker. – Jaja, noe skal jeg vel daue av men røyken og godteriene skal jeg i alle fall ha i fred er nok mer vanlig reaksjon enn man ofte ønsker å tro. Mange prøver å trøste med at man jo kan leve stort sett som før med både det ene og det andre.

Det er da det etterhvert kan være lurt å stille seg et annet spørsmål: Hva var det som var bra før som kanskje ikke var bra allikevel? Og hva var det som ikke var bra før som jeg har muligheten for å gjøre bedre nå? Jeg tror at det i alles liv finnes rom for positiv forbedring som gir et enda rikere liv enn det man hadde før, men da må man snu ryggen til den døra som smalt igjen for å kunne se hvilke nye som fortsatt er åpne.  Min beste hjelper etter brystkreftdiagnosen i 1991, Kaja Finne, ha meg følgende mantra: Livet skal IKKE bli som før, det skal bli BEDRE!

Men gamle vaner og uvaner sitter dypt, og mange av dem har også en følelsesmessig, lenge glemt opprinnelse.  Å legge bort en gammel vane som røyk når man har vært alene i lastebilen og hatt røyken som kompis og pausevenn gjennom mange år, og som sosial inngangsbillett i sjåførgruppene gjennom årene handler ikke bare om å stumpe røyken. Det handler om å måtte møte andre mennesker på nye måter, om å kjøre bil uten den faste vennen i pausen, om å møte andre mennesker uten noe å holde i handa. (Jeg har også sluttet å røyke engang for mange år siden, og husker fortsatt hvor naken og avkledd jeg følte meg, særlig i sosiale sammenhenger.)

Det samme kan gjelde mat. For mat er sosialt, mat er smak og duft og gode minner, mat er kos, og vi nordmenn koser oss jo med vafler og kaker mer enn mange andre land vi kan sammenligne oss med.

Så hva gjør man da – når man plutselig er nødt? En sorgprosess i forhold til sykdommen og hva man ikke lenger kan gjøre er en ting, men når alt man har trøstet seg med også blir borte – hva da?

Første skritt er å bli klar over hvilke fordeler en livsstilsendring kan gi. Neste skritt er å si til seg selv at jeg er verdt alt som kan gi meg et bedre liv. Og det tredje skrittet er å begynne å gjennomføre endringer. Noen foretrekker store omveltninger som markerer et klart skille mellom før og nå, andre må gå skrittene mer gradvis og bruke lengre tid. Som alt annet er også dette individuelt. Noen vil klare seg sjøl, andre ønsker hjelp i prosessen.

Men før alle disse tre er det en enda viktigere ting som må mobiliseres: VILJEN TIL Å LEVE SÅ BRA SOM MULIG SÅ LENGE SOM MULIG.  

En krakk bør helst ha fire bein for å stå støtt. Alfa-1 krakken burde ha et sete som heter prolastin. Det har den foreløpig ikke. Men selv om setet ikke er helt som det burde være, må krakken i tillegg ha følgende fire bein som alle betyr mye for hvor stødig krakken blir:

Karbohydraterdusert kosthold, vitaminer og tilskudd, stressmestring og trening.

Karbohydratredusert kosthold

Dietten som viste seg å fungere svært bra for Geir er basert på under 30% karbohydrater til hvert målltid. Dette vil bli grundig gjennomgått på denne siden.

Vitaminer og tilskudd

Det råder en utstrakt oppfatning i helsevesenet om at det norske kostholdet gir tilstrekkelig vitaminer og mineraler.

Det er min høyst oppriktige mening at dette ikke stemmer når en mann er blitt sterkt undervektig (kunne like gjerne vært overvektig) og har utviklet en lungesykdom.

I dette avsnittet vil jeg gjennomgå hvilke vitaminer, mineraler og tilskudd vi har benyttet og hvorfor vi har valgt disse.

Stress og stressmestring

Stress har større fysiske konsekvenser enn man ofte tenker over.

Stressmestring og opprydning i gammel følelsesmessig bagasje vil derfor være svært viktig.  Mer senere

Trening

Vi måtte sørge for at Geirs underernærte kropp først fikk det nødvendige påfyll og vektøkning.

Men så var det ingen vei tilbake – trening måtte bli en del av hverdagen.  Her strakk ikke min ekspertise til lenger, men heldigvis hadde Glittreklinikken den kompetansen som jeg manglet.

Fysioterapeut  Anita var spesielt interessert i alfa-1-antitrypsinmangel og ble en verdifull hjelper for en som ikke hadde trent systematisk på førti år. Hun hjalp ham å finne max-nivået til enhver tid, for så å redusere til 90%.

En alfa-ener skal ikke overbelaste seg verken med trening eller annet, da dette fører til et stress på kroppen som fører til økt behov for alfa-1 som man altså ikke har nok av fra før.  

Kommer tilbake med mer siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: